Få begreper setter min evne til ikke å sende miltbrann i posten til ulike representanter for postmoderniteten på prøve som tittelen på dette innlegget. Det er riktignok langt ifra det mest dramatiske symptomet på den altoppslukende sjelløsheten som definerer vår tid, men det er det likevel noe med akkurat “åpne/lukke-mekanisme”1 som får meg til å føle at vi har gitt fullstendig opp. Sammenlikn med en liknende nyvinning som kom på markedet i en tid da troen på språkets muligheter, verdien av omhu og menneskelig verdighet enda var å spore blant menneskene: “Glidelås”. Elegant, beskrivende, enkelt og presist. Til hverdags tenker man knapt over at det tross alt er en sammenslåing av et verb og et substantiv som nøyaktig beskriver mekanismens funksjon. “Åpne/lukke-mekanisme” er det motsatte. En klønete samling ord og streker, både skrå- og binde-, som knapt kunne vært mer intetsigende. Snakker vi om et dørhåndtak? Borrelås? En garasjeåpner?
Jeg har prøvd, og feilet, å forestille meg gangen i beslutningen om å velge akkurat dette navnet til en pragmatisk og passe nyttig oppfinnelse. Med mindre beslutningstakerne umiddelbart vedtok det aller første som falt dem inn så må de ha vurdert noen alternativer. Hvilke hensyn fikk dem til å ende der de gjorde? Var de andre alternativene enda dårligere? Neppe mulig. Mer sannsynlig så må de ha kommet på noe mer smakfullt, som limklaff eller klebelås. Eller kanskje visste de at det allerede fantes et navn på denne mekanismen som har vært brukt så lenge vi har hatt klebende konvolutter, nemlig limstripe. Men når beslutningen skulle tas så endte de likevel på åpne/lukke-mekanisme. Trodde de at et sammenslått ord ville bli for komplisert for forbrukerne? Brukte de et utenlandsk patent og var bekymret for å bli saksøkt om de ikke oversatte direkte?
Hva begrunnelsen var får vi trolig aldri vite, men jeg kan si med sikkerhet hva den ikke var. De valgte ikke ut ifra et ønske om å berike språket. Det var ingen glede i oppgaven, ingen gnist. Ikke et eneste livsbejaende resonnement ble fremmet i diskusjonen som ledet til åpne/lukke-mekanisme. Et slikt resultat kan bare komme fra et perfekt idealbyråkrati som har lykkes i å undertrykke enhver mennesklig impuls. En kan bare håpe at beslutningen ble tatt fort, i løpet av et eneste møte, så de ulykkelige sjelene som utøvde sitt virke som komponenter i dette systemet ikke trengte å bevilge mer av sin tid her på jorden enn strengt nødvendig til denne aller nedrigste oppgaven.
Noen frykter at KI vil føre med seg en mer sjelløs verden. Jeg spurte ChatGPT (4.5) hva den ville kalt en slik limstripe på plastposer, og den kom opp med:
limlås (kort, catchy)
klebelås (klart og funksjonelt, men ikke kjedelig)
flappklapp (søtt, lekent)
klafselim (litt tullete, men minneverdig)
klebeklaff (tydelig, elegant ordrytme)
lukkestripa (hverdagslig og sympatisk, viser akkurat hva det er)
Jeg og chat deler åpenbart smak i nyord, og jeg skulle gjerne endt på en lys tone ved å påpeke at min kjære evnerike chat snart kommer til å erstatte den typen kontorist som kom opp med åpne/lukke-mekanisme. Dessverre har jeg en uknekkelig tro på at alle mennesker har i seg både vilje og evne til å skape noe vakkert om de bare får muligheten, og det er systemene vi har laget for oss selv som knuser denne trangen. Om chat vil klare å bevare det skjøre vakre bedre enn oss kjøttposer når vi tvinger hen inn i våre sinnsrike systemer gjenstår å se. En kan bare håpe.
For den uinnvidde (og uoppmerksomme) er dette altså navnet oppgitt på Tines poser med en teipbit til å holde den igjen etter åpning. Jeg mener å huske å ha sett det brukt på andre, helt urelaterte produkter, men jeg husker ingen konkrete eksempler.
Du kan jo sende dem miltbrannen i en pose merket med "limklaff"?
Iblant (ofte?) hevder man at språk former vår opplevelse av virkeligheten. Kanskje kan man også snu på det og spørre seg hva slags virkelighetsoppfatning som kan tenkes å motivere nyord som "åpne/lukke-mekanisme". Svaret er vel muligens nettopp en sjelløs funksjon og nytte-verden.